AKUPUNKTUR

 
Akupunktur bygger på en over 5000 år gammel holistisk tankegang, og er en terapiform som søker å behandle den underliggende årsaken til sykdomssymptomene. Navnet stammer fra det latinske acus, "nål", og pungere "stikke". Tradisjonell Kinesisk Medisin er en omfattende behandling som har som mål å balansere kropp og sinn. 
Akupunktur hadde problemer med å slå gjennom i etablert medisin, og frem til 1970 hadde få vestlige leger hørt om metoden. Den store interessen for akupunktur i vest oppstod i 1970-72 i forbindelse med Nixons besøk i Kina. Siden da har akupunktur bare fått økende oppmerksomhet i vår vestlige medisin. Det startet med interessen for akupunktur som anestesi-metode, og fortsatte med akupunkturens muligheter som ved smertebehandling.
«Skolemedisineres skepsis til akupunktur skyldes delvis at mange studier ikke kan tillegges vitenskapelig troverdighet, på grunn av svakheter ved design og metode. Skepsisen skyldes delvis at kinesisk medisinsk filosofi er vanskelig å forstå og akseptere av skolemedisinere. Klassisk akupunktur står i sterk motsetning til den naturvitenskapelige tankegang. Til tross for dette har National Institutes of Health (NIH) i november 1997 konkludert med at det fins nok vitenskapelig dokumentasjon både i grunnforskning og klinisk forskning til at akupunktur bør inkluderes i det amerikanske helsevesen. Norges forskningsråd (NFR) har siden 1992 støttet flere akupunkturprosjekter hvorav noen er avsluttet. NIH har også støttet forskningsprosjekter både innen grunnforskning og klinisk forskning (NIH 1997). Det er også gjort mange studier når det gjelder fordeler og risiko ved bruk av akupunktur og NIH konkluderte i november 1997 med at risikoen ved bruk av akupunktur er ekstremt lav.» (Heggeli helhetsmedisin)
WHO har nylig avsluttet et langt utredningsarbeid om akupunktur. Dette omfatter i tillegg til en internasjonal begrepsstandard for akupunktur, retningslinjer for utdannelse og for sikker akupunkturutøvelse, indikasjoner og kontraindikasjoner for akupunktur og retningslinjer for klinisk akupunkturforskning. Disse WHO-“guidelines” er ment som anbefalinger til de enkelte lands helsemyndigheter, og legger stor vekt på at helsepersonell må ha en grundig teoretisk og praktisk utdannelse i akupunktur. De  setter også strenge krav både til hygiene og prosedyrer for sikker akupunkturpraksis. 
Les mer om WHO http://www.helhetsmedisin.no/fagaartFull.php?sub=46&id_z=11&lod=1WHO.htmlshapeimage_1_link_0shapeimage_1_link_1